Bernina Express fra Milano

Bernina-linjen krysser 196 broer og går gjennom 55 tunneler uten en eneste tannstangskinne, og klatrer til 2 253 meter ved Ospizio Bernina — det høyeste punktet på det europeiske jernbanenettet som passeres kun ved hjelp av adhesjon. En reise med Bernina Express fra Milano begynner ikke i Sveits, men i Lombardia, der reisende samles på Milano Centrale før videre forbindelser fører dem nordover mot Tirano og grensen til de rætiske Alpene. RhB åpnet Bernina-seksjonen i etapper mellom 1908 og 1910, en elektrifisert metersporet bragd som sydde Engadin sammen med Valtellina over terreng ingeniører lenge hadde ansett som ufremkommelig. I 2008 innlemmet UNESCO Albula- og Bernina-linjene sammen som et verdensarvsted, en av bare tre jernbaner som har den utmerkelsen. Panoramavognene med sitt buede glass ble tatt i bruk for å ramme inn stigningen som eldre trevogner en gang bare måtte tåle. Det som trekker reisende i dag er komprimeringen av klima og landskap på noen få timer. En togreise fra Milano med Bernina-jernbanen forlater rismarkene og poppelradene i Po-bassenget, plukker opp vinmarkene som er terrassert over Valtellina, og stiger forbi lerketreskog inn i en verden av isbreer og morener. Morteratsch-breen glitrer i vest; Lago Bianco sprer sitt melkeaktige, mineralrike vann over passet; spiralviadukten i Brusio kveiler nedstigningen til en enkelt steinhelix. Hvert skifte i høyde skriver om utsikten gjennom vinduet. Milano Centrale i seg selv rammer inn avreisen. Den ble innviet i 1931, og dens hvelvede jern- og glasshall samt monumentale steinfasade gjør den til en av de storslåtte jernbanestasjonene i Europa, en passende terskel for de som følger Bernina Express fra Milano mot de høye passene. Fra forplassen ved Piazza Duca d'Aosta går den regionale forbindelsen til Tirano direkte inn i det rætiske nettverket, slik at overgangen fra italiensk intercity-reise til sveitsisk alpejernbane skjer over én enkelt plattform. Ruten overlever som en fungerende linje, ikke et museumsstykke. Pendlere, turgåere på vei til Diavolezza-taubanen og fotografer deler de samme vognene som en gang fraktet de første edwardianske turistene. Blant Milanos alpine jernbanelandemerker er det få som tilbyr en så kontinuerlig tråd fra urbant endepunkt til isbretopp. Den ingeniørmessige beherskelsen til de opprinnelige byggherrene — ingen tannhjul, bare forsiktige stigninger og sjenerøse kurver — forblir lesbar i hver sving og galleri. Det er en linje som behandler fjellene som en partner fremfor et hinder, og det etoset, mer enn et århundre senere, definerer fortsatt hva panoramavognene er ment å avsløre.